Hvorfor er selvskading så alvorlig?
Hei, jeg er en jente på 18 år:)
Jeg har skrevet til dere før, der jeg ba om hjelp fordi jeg ikke klarte å håndtere følelsene mine, og at jeg skadet meg selv og ikke ville være her lenger. Jeg har det litt bedre nå, og har ikke lyst til å dø, men jeg klarer ikke slutte å skade meg selv. Jeg har vært i en depressiv periode i omtrent halvannet år nå, og selv om jeg er mye bedre nå, merker jeg innimellom at det treffer skikkelig.
Depresjonen min var på sitt verste for omtrent 10-11 måneder siden (det var da jeg sendte melding til dere), og siden har jeg snakket med venner, og som sagt blitt mye bedre. Det var da selvskadingen min var på sitt verste, men jeg sluttet med det en stund da jeg begynte å føle meg bedre. Det vil si at jeg sluttet med det i omtrent 6 måneder eller noe sånt.
Så, for omtrent 2 måneder siden begynte selvskadingen min litt igjen, fordi jeg fikk et panikkanfall da jeg var på fest hos vennen min, og den eneste måten å få det til å gå over, var å kutte. Dette var liksom starten på en litt mer "alvorlig" selvskadingsperiode.
Jeg opplevde en ganske lignende situasjon for noen uker siden, da jeg var på hyttetur med vennene mine (noen andre venner); Jeg hadde det helt fantastisk hele uken jeg var der, så det var ikke triste følelser som trigget det, men jeg tror det var noen tvangstanker. Fordi da jeg gikk inn på badet fikk jeg øye på et barberblad, og instinktivt bare måtte jeg kutte meg. Jeg hadde drukket en del den kvelden, så jeg tror ikke jeg innså hvor hardt jeg gjorde det, men det endte med at de kjørte meg til legevakten, og jeg måtte sy 7 sting.
Jeg er veldig åpen med vennene mine om alt sammen, både depresjonen min og selvskading, mest fordi da slipper de å være redde for at jeg gjør noe som er mer alvorlig. Men greia er at de blir veldig lei seg og bekymret når jeg snakker med dem om det, og det er forståelig, sånn jeg skjønner at de ikke vil se vennen sin skade seg selv. Men det at de blir så lei seg, og at alle snakker om det på så alvorlig måte gjør jo at jeg tenker at det må være noe galt i å skade seg selv, selv om jeg ikke personlig synes det er galt at jeg gjør det på min kropp (hvis det gir mening). Så jeg tenker jo da at jeg på en måte er litt psykopat da, siden jeg ikke synes det er så farlig med selvskading.
Jeg tenker ikke at det at jeg kutter meg er noe farlig, fordi for det første går det ikke inn på meg psykisk, og for det andre tenker jeg at det er bedre at jeg gjør det enn at jeg går rundt og er lei meg, eller at følelsene mine blir tyngre og jeg ender med selvmordstanker.
Noe jeg også ville legge til er at jeg gjør det jo nå uten at jeg er veldig deprimert, så det må jo være noen slags tvangstanker, eller en avhengighet kanskje? I tillegg hendte begge situasjonene jeg fortalte om da jeg var påvirket av alkohol. Er det et dårlig tegn at jeg skader meg i fylla (jeg skjønner at det er det med tanke på at jeg er dårligere til å beregne hvor dypt jeg skal kutte, og hvor jeg skal kutte, men tenker sånn mentalt)?
Så det jeg egentlig lurte på var om dere kunne hjelpe meg med å se alvoret i å kutte seg, og om dere i så fall hadde noen tips til å slutte.
I tillegg lurte jeg på om dere kanskje har hørt om noen slike tvangstanker før? Sånn om det er normalt å ville kutte seg bare fordi man ser et barberblad liksom, uten å ha noen triste "oppfordrende" tanker, og om det er vanlig å bli "avhengig" av selvskading i den grad at man gjør det selv om man ikke er deprimert?
Jeg beklager for at det ble et veldig langt spørsmål med mye tekst, men jeg ville bare fortelle litt bakgrunnshistorie slik at dere kunne forstå spørsmålene mine litt bedre. Jeg vil også bare legge til at jeg ikke snakker med noen nå.
Hei jente 18 år!
Så hyggelig at du skriver til oss igjen, og veldig hyggelig å høre at du har det bedre. Så tapper du har vært de siste månedene!
Du skriver også at du har klart å slutte i noen måneder med selvskadingen, og det er veldig godt jobbet av deg! At du likevel har hatt noen episoder etterpå hvor du har kuttet igjen er ikke uvanlig. Ofte er det slik at den som skader seg selv på ulike måter, gjør det for å takle en smerte man har på innsiden. Selvskadingen blir en slags strategi for å tåle den smerten ingen andre kan se. Det å endre en slik strategi krever gjerne mer enn å bestemme seg for å slutte med den. Og det er veldig vanskelig, om ikke umulig, å gjøre det på egenhånd. Man trenger å snakke med noen som vet hva selvskading er, og som kan gå inn i de dypereliggende problemene som var grunnen til at man begynte å skade seg i utgangspunktet. Kanskje du skulle hatt noen å snakke med?
Du skriver også at vennene dine blir lei seg og bekymret. Det er vondt å se noen man er glad i ha det vondt eller gjøre vonde ting mot seg selv, samtidig skal du ha masse ros for at du klarer å være åpen med dem.
Du spør oss om vi kan hjelpe deg å se alvoret i selvskadingen, og om vi har hørt om slike tvangstanker før, og om selvskading er noe man kan bli avhengig av. All form for selvskading er alvorlig i den forstand at det handler om et dypereliggende problem. Hvor alvorlig man skader seg varierer fra person til person, men å måtte dra på legevakten for å sy etter kutting er alvorlig. At man opplever selvskadingen som tvangstanker og at man nærmest er avhengig av det kan handle om den strategien det er for å mestre vonde følelser man har på innsiden.
Vi synes du har vært utrolig modig som har vært så åpen, tapper som har klart mange måneder uten kutting og er veldig glade for at du har det bedre. Men vi ønsker at du skal få hjelp av noen til “resten” dersom du vil slutte å kutte deg. Du må gjerne ta kontakt med oss i 13-20, da sender du en melding til Mariann på nr 982 67 835. Du kan også ta kontakt med psykisk helseteam i kommunen på nr 415 16 819, det er også et lavterskeltilbud. Eller du kan kontakte helsesøster på skolen til uken eller fastlegen din. Vi håper du søker og tar imot hjelp <3
Hilsen oss i 13-20