Selvmordstanker og venner er ingen god kombinasjon...
Jeg hadde veldig sterke selvmordstanker før. Det begynte å bygge seg opp og jeg klarte ikke holde det inne lenger. En dag skulle jeg kutte opp noen grønskaker. Jeg hadde en veldig skarp kniv i hånda. Så skulle jeg bare løfte kniven litt vekk, men den bikket mot hjerte- området. Jeg begynte å kaldsvette og jeg tvang meg selv til å kaste vekk kniven. Mamma satt i stua så hun hørte ingenting. Jeg ble redd, men måtte fortsette med grønnsakene.
Noen dager etter fortalte jeg dette til noen venner. De støttet meg, men etterhvert brydde ingen seg og glemte det. Det skjedde noen ganger at jeg fikk tilbakeblikk på denne dagen. Jeg prøvde å forklare det til venner, men de brydde seg ikke. Jeg sa det til mamma og søstera mi, men jeg fortalte ikke om selve forsøket.
Etter noen flere hendelser hvor jeg tenkte å hoppe ned bratte steder eller faktisk skada meg selv måtte jeg fortelle det til mamma. Hun forsto det her, men som alle andre glemte hun det.
Det er en stund siden, men jeg husker alt fortsatt og det skremmer meg. Alle har helt glemt det og det er for det meste over nå. Jeg måtte bare få det ut av meg.
(Setter stor pris på at denne nettsiden finnes! Og i hvertfall når dere svarer så bra!)
Hei!
Takk for at du sender dette til oss. Det er godt å høre at det er en stund siden du hadde behov for å skade deg, men vi kan absolutt forstå frykten du beskriver med tanke på at du faktisk har hatt det sånn. Du har vært modig som har sagt det til de rundt deg! Det er absolutt det viktigste man gjør når tankene og følelsene våre blir for tunge å bære alene. Dessverre kan man oppleve det du videre beskriver, at de rundt slutter å spørre, og man kan få en følelse av at de har glemt det. Vi kan naturligvis ikke gi noen forklaring på vegne av dem, men vi vet at mange som står ved siden av folk som får sånne tanker, selv kan oppleve det som skummelt å snakke om. At man ikke helt vet hvordan man best kan møte noen som beskriver å ha det sånn, mest fordi man kan føle seg hjelpesløs og redd. Det er ikke sikkert at det er fordi de har glemt det, eller ikke bryr seg. Det kan også hende at de håper at du har det bedre, og så lenge du da ikke tar det opp, så forholder de seg til det de “ser”. Fordi det er skummelt å spørre om sånne temaer også.
Det beste man gjør, uavhengig av hva man tenker på, eller hvordan man har det, er faktisk å sette ord på det til dem det gjelder. Den eneste måten å slippe å føle at de andre har glemt det, er å sjekke ut med dem. Det er kun de som kan svare deg på dette. Om det allikevel hjalp å skrive det til oss, så er det fint! Du får selv kjenne etter hva du har behov for.
Vi ønsker deg uansett masse lykke til! Og takk for hyggelig tilbakemelding på hvordan du opplever denne siden:) Det setter vi veldig pris på!
Hilsen oss i 13-20<3