Gruer meg til alt
Hei, jeg er en jente på 17 som sliter med å se frem til ting og være lykkelig. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke klarer å være lykkelig, for livet mitt virker forholdsvis bra. Jeg har snille foreldre som ikke sliter økonomisk, jeg går på en bra skole og gjør det godt der, jeg blir ikke mobbet, er ikke spesielt overvektig og har allerede hatt en deltidsjobb som danner godt grunnlag for fremtidige jobber.
Problemet er at jeg gruer meg til alt mulig. Jeg er svært dårlig sosialt sett og har problemer med å kommunisere godt med andre. Jeg vet sjelden hva jeg skal si og klarer ikke holde samtaler gående. Jeg sliter derfor med å skaffe meg nye venner. De få vennene jeg har, er fra barneskolen, og jeg mistenker at vi ikke ville vært venner om vi hadde møttes for første gang i dag.
Når jeg tenker på fremtiden, klarer jeg aldri å forestille meg en virkelighet der jeg er lykkelig. Jeg kommer nemlig ikke på noen jobber som jeg kan trives i. Dette skremmer meg veldig. Jeg ser ikke frem til noe som helst og gruer meg til så å si alt. Mye av livet handler om sosiale forhold og interaksjoner med andre mennesker. Siden jeg føler meg ukomfortabel i nesten alle slike situasjoner, er de eneste gangene jeg kan føle meg bra når jeg er alene. Og hva er poenget med livet da?
Ofte tenker jeg at alt hadde vært bedre om jeg ikke hadde levd. Jeg har likevel ikke lyst til å ta mitt eget liv. For å være ærlig er dette mest fordi jeg er redd for smerten, og jeg føler meg skikkelig egoistisk når jeg tenker på å ta selvmord bare fordi jeg ikke er lykkelig og finner noe som gir meg glede. Familien min ville sikkert savnet meg, og jeg vil ikke at de skal ha det vondt. For hver dag som går føler jeg bare at jeg lever for at de rundt meg ikke skal ha det vondt og at jeg er for pinglete til å takle smerten ved å ta livet mitt. Hva skal jeg gjøre?
Hei kjære jente på 17 <3
Så modig du er som sender inn dette til oss. Du er ikke pinglete i det hele tatt, snarere tvert imot!
Du beskriver så godt hvordan livet og hverdagen din føles, og det er trist å lese. Samtidig er det slik at noen av oss har det tøft, til tross for at livet sett fra utsiden kan se ganske flott ut for andre.
Du skriver at du gruer deg til så å si alt, og at den sosiale delen av livet er den som er verst. Derfor vil du heller være alene, men finner da livet meningsløst. Vi mennesker er flokkdyr. Vi lever side om side med hverandre, noen er nære mens andre er mer på avstand. Både faglitteratur og annen litteratur skriver mye om at vi mennesker blir til i møte med andre. At vi formes i relasjonene våre og de ulike menneskemøtene vi har. Dette kan kanskje forklare at livet føles uten mening om du bare skal være alene.
Du skriver også at du ikke ser for deg en fremtid hvor du er lykkelig eller med en jobb du kan trives i. Heldigvis er du fremdeles tenåring og det er langt igjen til livet i full jobb hvor du står på egne ben. Og mange av oss må teste ut flere typer jobber hvor vi finner noe vi kan trives med. Når det gjelder dette med å føle seg lykkelig, så er det en vanskelig følelse å måle. Hva som gjør et menneske lykkelig er ulikt fra person til person, og kan variere mye gjennom hele livet. Det som kan gjøre en lykkelig som 17åring er nok noe annet enn da du var fem, eller når du blir 30. og for noen av oss er dette veldig vanskelig å finne ut av. Ekstra vanskelig blir det med andre utfordringer i hverdagen også, slik du skriver at du har det sosialt.
Du skriver at du er redd for å ta ditt eget liv pga smerten, samtidig som du ikke vil at familien din skal ha det vondt. Og ja, det er ca 100% sikkert at de hadde savnet deg <3 Men at du lever for at mennesker rundt deg ikke skal ha det vondt virker tungt å bære. Har du snakket med noen om hvordan du har det? For oss som har snakking som jobb, kan vi si at det kan være et godt sted å starte dersom du ikke har prøvd ennå. Og vi blir veldig glad om du tar kontakt med oss. Da kan du sende en sms til Mariann som er faglig ansvarlig (982 67 835) og lage en avtale. Vi har ferie om litt over en uke, men er tilbake i slutten av juli.
Det finnes også andre du kan kontakte som er åpent i sommer når andre kontorer har sommerstengt:
Alarmtelefon barn og unge - 116 111
Mental helse - 116 123
Kirkens SOS - 22 40 00 40
Selvskading/ selvmordsfare - 815 33 300 (døgnåpen krisetelefon)
Håper virkelig vi hører fra deg! Du fortjener å bli lyttet til, og du fortjener å ha det bedre <3
Hilsen oss i 13-20