Jeg vet ikke

Gjennom hele barneskolen har jeg blitt mobbet, jeg har alltid vært “hun rare”, “hun outsideren”, “taperen” etc. Jeg har liksom aldri vært med i “gjengen” og har bare hatt 1 fast venn gjennom hele barneskolen.   I ca 4/5-klasse startet jeg med å på en måte klemme på huden på overarmene mine, altså å ta litt hud mellom pekefingeren og tommelen og så klemme hardt, som regel til jeg begynte å blø. Det gjør vondt, men jeg liker smerten, jeg vet ikke hvorfor. Jeg har små arr over hele overarmene mine, fordi jeg piller av skorpene. Jeg har også fått betennelser flere ganger, så noen av arrene er større. Hvor ofte jeg piller meg på armene varier fra minst 1 gang om dagen til et par ganger i måneden. Jeg har forsøkt flere ganger å stoppe, men jeg klarer det ikke, jeg “må” liksom gjøre det.   Ca. samtidig med at jeg startet å lage sår på overarmene mine begynte jeg også å spise veldig mye usunn mat i skjul. Nesten hver dag når jeg kom hjem fra skolen stjal jeg godteri fra godteri-skapet hjemme eller lagde meg melis-glasur (melis og sitronsaft) og spiste det. Jeg har flere ganger hatt nesten et slags “lager” av godteri og sånt som jeg enten har tatt fra godteri-skapet eller kjøpt for mine egne penger. På samme måte som jeg “må” pille meg på armene så “må” jeg spise den maten. Jeg er ikke sulten, men jeg bare “må” ha det allikevel.   På barneskolen var selvtilliten og selvbildet mitt veldig dårlig. Når jeg startet på ungdomskolen så ble selvtilliten og selvbilde bedre. Men etter at jeg startet i 10ende ble det bare dårligere igjen. Folk har gitt meg flere komplimenter i det siste, men istedet for å bli glad så blir jeg bare usikker og tenker “sier de dette bare fordi de synes synd på meg?” “hvorfor lyver de ved å gi meg komplimenter?”, for det de sier passe ikke med hvordan jeg ser meg selv. Når jeg prøvde å snakke med en veninne om det at jeg ikke klarer å tro på folk når de gir meg komlimenter, så ble hun direkte sint på meg.   Før jul så begynte det å bli bedre, men nå er det blitt verre. Nå klemmer jeg ikke bare på huden men noen ganger så kutter jeg meg og.   Jeg lurer da på, hva er det jeg driver med? Hvordan kan jeg bli kvitt det og hva er et som er galt med meg??   Jeg vil ikke at vennene mine og familien min skal finne det ut, så hvis jeg trenger hjelp, hva gjør jeg da??   Hei!   Jeg skrev til dere nettop og rett etter det så søkte jeg litt på google om spiseforstyrrelser, da fant jeg ut om Binge eating. Tegnene på binge eating har jeg og har hatt siden inst 6-klasse. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe…   Hva skal jeg gjøre???


Svar:

Hei! Først vil vi bare si at du er tøff som setter ord på det som er vanskelig! Det at du henvender deg til 13-20, viser oss at du ønsker en forandring. Det syns vi er fint å lese! Du forteller blant annet at du ble mobbet på barneskolen og at du har opplevd å være utenfor ”gjengen”. Det er trist å høre, og vi forstår at det kan ha vært vanskelig og vondt for deg. Du forteller videre at du i 4-5 klasse begynte å klemme huden på overarmene til du begynte å blø og at dette gjorde vondt, men at du likte smerten. Etter hvert begynte du å oppleve at dette var noe du ”måtte” gjøre. Hvis vi forstår deg rett, så kan dette være en måte å få uttrykk for den indre smerten. Kanskje er det lettere å håndtere en smerte som du kan se og som du vet hvor kommer fra? Du beskriver også at du bare ”må” spise masse søtsaker selv om du ikke er sulten, såkalt binge eating, og at du nå i det siste har begynt å kutte deg i tillegg til ”klemmingen”. Videre beskriver du at det er vanskelig å ta imot komplimenter fra andre og at du mistenker de for å lyve og at de gir komplimenter kun fordi de synes synd på deg.  Du lurer på 1) hva du driver med, 2) hvordan du kan bli kvitt det som er galt med deg og 3) hvordan du kan få hjelp uten at venner og familie får vite det.

1) Ut i fra hva du forteller, kan det høres ut som både ”klemmingen”, kuttingen og spisingen er måter du forsøker å døyve noen av følelsene du bærer på inni deg. I ungdomsårene er det mange som på en eller annen måte skader seg selv for å slippe å forholde seg til det som egentlig er vanskelig. Dette kan gjøres gjennom både spiseforstyrrelser og selvskading i ulike former. Du forteller at selvbildet ditt har vært veldig dårlig på barneskolen, at det ble bedre på ungdomsskolen, men at det nå er blitt dårligere igjen. Hva slags selvbilde vi har, henger sammen med mange ting. Når du beskriver at du har et dårlig selvbilde og at du syns det er vanskelig å ta imot komplimenter, så tror vi at det kan henge sammen. Mange opplever det vanskelig å tro på komplimenter når man mener at man ikke fortjener de. Når man har et lavt selvbilde, kan man tenke at ”jeg er ikke like verdifull som de andre” og da er det også vanskelig å tro at andre syns jeg er verdifull. Du sier også at det de andre sier ikke passer med hvordan du ser på deg selv. Hvis vi forstår deg rett så skulle du ønske at du kunne klare å ta imot komplimentene og være enig i dem og tro på dem.

2) Vi tror at det å snakke om de vanskelige tingene kan være med på å gjøre ting bedre. Dette skjer blant annet ved at du opplever å bli lyttet til og tatt på alvor – alle mennesker er verdifulle og har dermed noe verdifullt å fortelle. Bare det å ha en du kan stole på og ”legge igjen” det vanskelige hos, kan være en god støtte. Ved å snakke om det vanskelige, kan du kanskje forstå situasjonen på en ny måte. Kanskje kan du snakke med en som har noen erfaringer eller perspektiver som kan bidra til at du ser annerledes på det vanskelige, og dermed ser nye måter å møte det på. Du spør hva som er galt med deg. Ut i fra vår erfaring, er dine handlinger helt normale reaksjoner på noe som har vært tøft og vondt. Vi tror derfor ikke at det er noe galt med deg. Vi vet at mobbing kan sette dype spor, og vi tror det kunne vært godt for deg å møte en som kan vise deg mer hensiktsmessige måter å takle alt som skjer inni deg på.

3) Familien er ofte en viktig støttespiller. Vi i 13-20 oppfordrer ungdommer vi har kontakt med til å snakke med sine foresatte om det de tenker på. Samtidig forstår vi at det ikke alltid er like enkelt. Da kan det være godt å ha en annen voksen å snakke med, en som du har tillit til. En slik annen voksen kan for eksempel være helsesøster, onkel, tante, fastlege, lærer eller kanskje en helt annen. Du kan også snakke med en av oss i 13-20. Vi har taushetsplikt, og er fleksible på hvor og når vi kan møtes. Å møte 13-20 er gratis, frivillig og uforpliktende. Hvis du synes det er vanskelig å ringe, kan du sende en e-post eller en sms, så tar vi kontakt med deg. Ida Vesteraas, leder i 13-20: 98267833, ida@13-20.no Håper du fikk svar på noe av det du lurte på. Har du flere spørsmål, kan du ta uforpliktende kontakt, eller sende inn anonymt her.

Hilsen oss i 13-20

Vennskap

Å få forholdet til å vare