Angst

For et år siden stresset jeg mye, for jeg ville bli best. Jeg ville ha best karakterer på skolen, ha de kuleste og dyreste klærne, være best i sport osv. Jeg anstrengte meg mye for å oppnå dette. Så døde mormoren min og jeg ble veldig lei meg. De rundt meg spurte om det gikk bra med meg og da svarte jeg ja. Jeg turte ikke å si hvordan det egentlig gikk med meg, og jeg gråt når jeg visste at ingen kunne se meg. Rundt en måned etter dødsfallet kjente jeg at jeg ble redd. Redd for hva folk skulle tenke om meg. Hva om de tenkte at jeg ikke var best? At jeg ikke var noe? Jeg ble så opphengt i dette at jeg ikke visste hvordan jeg skulle oppføre med i sosiale settinger. På trening følte jeg at alle stirret på meg og tenkte masse ting om meg, og jeg ble redd for hva de tenkte. Jeg fortalte mamma at jeg ikke turte å dra på trening, men hun trodde at jeg tullet og så at det ikke stemmer, for jeg har jo aldri vært redd for å dra på trening før. Også på skolen følte jeg det sånn. Jeg tror jeg utviklet angst, og nå stresser jeg uten å helt skjønne hvorfor jeg stresser, og jeg greier ikke å slappe av, for jeg tenker at alle tenker tanker om meg hele tiden. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få slutt på dette og jeg tørr ikke å snakke med de rundt meg. Takk for svar


Svar:

Hei kjære deg!

Så fint at du skriver til oss, det var modig gjort!

Det høres ut som om du har hatt et tøft år; med masse press, du har mistet mormor og fått sterke reaksjoner på dette i ettertid. Når man setter seg selv under et slikt press det kan høres ut som om du har gjort, er det helt vanlig at dersom noe uventet og vondt skjer, som å miste mormoren sin, kan det sette i gang store følelser det er vanskelig forstå – som at du plutselig ble redd for å dra på trening, redd for alles tanker om deg. Det er også vanlig at man svarer «det går bra» når noen spør hvordan det går, for man er kanskje redd man skal begynne å gråte foran andre om man sier hvordan man faktisk har det. Selv om det er vanlig å gjøre det, blir det fryktelig slitsomt i lengden, særlig når man faktisk ikke har det noe særlig bra og man jobber som en helt for å beholde masken på.

Vårt beste råd til deg er å finne noen å snakke med om dette – en du stoler på, eller en du kan bli kjent med og lære å stole på. Det er viktig å ikke holde masken heeeeele tiden, men da den av innimellom slik at du får pause, kan slappe av og stresse ned.  Kan mamma eller pappa være en å snakke med?

Hvis ikke, kan du gjerne ta kontakt med oss i 13-20 for å komme til samtale her, da sender du bare en sms til et av numrene på siden. Du kan for eksempel også ta kontakt med helsesøster på skolen eller på helsestasjonen. Eller har du en lærer du stoler på?

Håper du finner noen, vi møter deg gjerne om du ønsker det! Lykke til!

Hilsen oss i 13-20 :)

Venner...

Vanskelig