Normalisere følelser?
Hei. Jeg lurer på om denne tjenesten tar høyde for at tenåringer kan være i en ekstrem sårbar alder hvor hjernen og konsekvenstenkning ikke er helt ferdig utviklet? Jeg tenker på at det er ekstremt viktig at personer som sitter i denne posisjon og utvikler en god relasjon til ungdommen har kompetanse til å normalisere følelser? Jeg har opplevd en jente som har fått full støtte og nærmest fått forsterket følelsen av å ha en grusom forelder ( mens forelderen i realiteten aldri har gjort sitt eget barn noe annet enn å elske det og løfte det frem ) utfallet av denne forsterkningen har slik jeg vurderte det ført til kutting ) Forelderen ble på ingen måte informert om kuttingen( via noen instans ) selv om dette var et tema i relasjonen ungdom- hjelpetelefon ?
Hei, og takk for spørsmålet ditt!
Du tar opp et veldig viktig tema, og vi skal forsøke å svare så godt vi kan.
Som samtalepartnere har vi mye makt i kraft av hvilke spørsmål vi stiller, hva vi blir opptatt av, hvordan vi tar imot det ungdommen kommer med og hvordan vi felles jobber videre med det. Den makten er vi veldig bevisst, og vi jobber hele tiden med hvordan vi på en god og forsvarlig måte skal ta imot ungdommer til samtale.
Vår grunnholdningen i møte med ungdom er at de snakker sant om livet slik de opplever det. Selvfølgelig kan vi alle kjenne at følelser i noen situasjoner uttrykkes sterkt, og på grunn av følelsene blir det vanskeligere å se nyanser eller å innta andre perspektiver. Like fullt er vår opplevelse at mange er tilbakeholdende med å si negative ting om foreldrene fordi de har stor grad av lojalitet til familien sin. De gangene dette skjer blir vi opptatte av å ta det ungdommen sier på alvor og validere følelsen ungdommen sitter med.
Vår grunnholdning i møte med foreldre er at alle foreldre gjør så godt de kan ut ifra de forutsetningene de har. Også vet vi at alle familier har noen ting de er gode på og andre ting de ikke er like gode på. Uansett er det slik i alle familier at vi foreldre ikke alltid klarer å møte barna våre slik vi kanskje burde. Når vi så hører om familiesituasjoner hvor ting er krevende, er vi opptatt av å forsøke å forstå hva som skjer hjemme, og utforske sammen med ungdommen hva ungdommen tror kunne hjulpet familien. Noen ganger blir familiemedlemmer med til familiesamtale hos oss, andre ganger drøfter vi med ungdommen hvordan de kan ta opp temaer hjemme, og noen ganger trenger kanskje familien ekstra støtte fra hjelpeapparatet.
Avslutningsvis i spørsmålet ditt tar du opp et eksempel. Det blir vanskelig å svare godt på dette da vi vet lite om omstendighetene rundt denne konkrete situasjonen. Vi tolker deg slik at du er skeptisk til hvordan dette tilbudet jobber, altså 13-20, basert på erfaringer fra eksempelet du nevner. Hvis denne tolkningen stemmer, vil vi gjerne oppfordre deg til å ta kontakt med oss for å snakke om dette.
Alt godt,
Hilsen oss i 13-20